Oktobers konsulent

(vår 2003)

Under lesningen av  Soldatmarkedet assosierte jeg til noe Ann Jäderlund skal ha sagt om sine egne dikt: At elementene i tekstene er som aktører. Og at forholdet mellom disse aktørene representerer hemmelige, men helt spesifikke hendelser og opplevelser.

Jeg leser nok Soldatmarkedet på en lignende måte. Men hos Aasprong ligger psyken nærmere overflaten, den er mer utsatt enn hos Jäderlund. For mens Jäderlund konstruerer (de språklige) elementene, er det som om Aasprong bekjenner dem. (Og her snakker jeg ikke om en biografisk bekjennelse, jeg sikter til bekjennelsen som uttrykk.)

Som leser tror jeg man forholder seg annerledes til en bekjennelse enn til en konstruksjon. På en eller annen måte blir konstruksjonen mer åpen: I et blaff mellom (de språklige) elementene våkner og oppstår en betydning, en mening, en hendelse eller tilstand, nesten av universell og metafysisk karakter, som en slags erkjennelse. Og erkjennelsen tilhører leseren, ikke fortelleren.

 I møte med (den tilslørte) bekjennelsen derimot, kan man bli fristet til å gå på jakt etter en annen sannhet, den konkrete fortellingen, som svar på gåtene. Lesningen ligner et forsøk på å løse en rebus. Man gir seg ikke før kombinasjonene kan gi et entydig svar, en sum, og som regel (hvis man lykkes) sitter man til slutt igjen med en fortelling. En fortelling som ikke er leserens, men fortellerens.

Nå krever jeg ikke at Soldatmarkedet skal skrives som av Jäderlund. Jeg mener verken at man bør rense dikt for epikk eller rendyrke det episke. Og jeg har ingen planer om å tvinge denne teksten inn i en metafysikk den ikke hører hjemme i.

Men: Jeg tror det er ett eller annet sted der inne, i gnisningen mellom erkjennelsen og fortellingen, mellom konstruksjonen og belkjennelsen, det er et sted der inne jeg får et problem med lesningen av Soldatmarkedet. Jeg klarer ikke riktig gripe, eller hanskes med, det fortalte...

Ganske tidlig satte jeg benevnelsen "schizofrent" på deler av språket. det må ikke tas bokstavlig, og det er ment som et kompliment. Det schizofrene språket er på sitt beste metaforisk, i alle fall billedskapende, i motsetning til deler av litteraturhistoriens enklere "gobelinøvelser" som bare er språk for å være språk, endimensjonalt.

Det jeg velger å kalle schizofrent er aldri tømt for mening. det svulmer av (gjerne kompleks og utydelig) mening. Det problematiserer meningstap, definering og betydning, en eksistens, det taler gejnnom en slags overladning. Det finnes f.eks på s. 4 i en enkel variant:

                        bar og stein

                        en nål spiss et

                        klart etsende tre

                        enda ett

Det er bildeskapende assosiasjonsrekker der ladningen går helt ned i det lydlige. denne psyken er nesten overfølsom for inntrykk, som om den mangler simultankapasitet, eller snarere bærer på en uhorvelig simultankapasitet, den tar inn alt, hele eksistensen på \en gang; et samfunn, en psykologi, kulturer, en arv, en fantsi, sagn, skjebner, forhold, hendelser, handlinger, syner, lyder, rytmikk. Eksistensen er steintung og sylkvass og proppfull, og alt betyr.

Bildene i Soldatmarkedet kan desuten bryte med tradisjonelle metaforer og simili, de blir mer som optiske forskyvninger; et hode går over i et eple, og fingre går over i kvister; som syner, og som tid, som forløp.

Jeg tror jeg ville ønske å se mer av disse tingene, de schizofrene bildene og de optiske forskyvningene. For meg er de viktige som handlinger. Viktigere enn det som foregår i transportetapper, som ordassosiasjoner og lydlig lek. Denne språklige ferden gjennom Soldatmarkedet tar ofte hvilepauser i noe som kan la seg tyde eller sanse, noe som peker bakover i en historie, ut i en omverden eller inn i en tilstand. Men det er sjelden lysende blaff av språklige konstruksjoner vi har liggende foran oss. Vi skimter glimt av fortellingen. Vi går lenge i et tåkelagt landskap (språk), aner plutselig noe der framme, klart, som en tydelig scene, før tåka legger seg igejn.

Jeg forstår metanivået, jeg ser at språket skal stotre, nøle, avbryte, leke, spille, peke, frykte, vente, søke, lete. Og jeg registrerer det nødvendige destruktive idet språklige aktører omskaper seg og til og med kan finne på å undergrave og sabotere språkmiljøene de befinner seg i. Språket er brutalt. Jeg liker det. men jeg lurer på om det som for meg blir mer "meningstømte" språkhandlinger, får for mye vekt (og makt) i helheten. (Side 26-27 kan stå som et eksempel.) Paradoksalt nok kan ordlek/krig skape stilsstand...

Fortellingen og det fortalte. La oss i stedet kalle det talen. Soldatmarkedet inneholder ikke primært en historie, men en tiltale. En tale som insisterer på å få lov til å lete, forsøke, uttale og forme mening, psyke, hendelser, forskyvninger og koblinger. Og om det så er relativistisk, forsiktig pekende, kaotisk eller "tåkelagt": talen insisterer på egen betydning og verdi. Likevel synes jeg ikke teksten alltid viser meg tilstrekkelig med konstruktiv eller konstruerende handling fra språkets side.

Kanskje er dette poenget: Elementer i teksten kan opptre som de vil, gjerne destruktivt og undergravende, de er aktører. Men hva om teksten som helhet til syvende og sist undergraver og destruerer seg selv? Det kan være slik jeg har lest dette. Som et dikt som foreløpig hindrer seg selv i å tale. Til meg. Som selvfølgelig bare er en av mange mulige lesere.

Jeg lurer altså på om en videre pleie av forholdet mellom teklstens aktører kan lønne seg. Et forslag er å forsøke å gi elementer som for eksempel schizofrene bilder og optisk forskyvning mer makt. Og lydlighet og ordlek mindre plass å boltre seg på. Kanskje kan det skape et bedre miljø for talen og det fortalte, uten at diktet dermed omformes til et annet system...

tilbake