Cappelens konsulent

(Oslo, februar 2006)

Om Monica Aasprong: Soldatmarkedet

Dikt, 38+6 sider

Manus består av et langdikt på 38 sider, samt et appendiks med tekster som er tenkt å stå før og etter hovedteksten. Et fellestrekk for alle tekstene er at de har ekstremt korte verselinjer og skrives med et redusert språk som tidvis vipper over i lyddikt. I motsetning til de tidligere utgitte "Soldatmarkedet"-tekstene, som ikke er resiterbare, men utelukkende lever sitt liv på siden, har disse tekstene klangen som sitt sentrale element.

Innenfor diktets strenge, formelle begrensning klarer forfatteren å få et spennende motivisk univers til å vokse frem. Det er et univers som veksler fra et rent språklig felt, via henvendelser til et du, til noen i mer tradisjonell forstand motiviske universer. Det er en verden med en kropps- og naturlyrisk side, men også en verden i krig som kommer til syne som en slags Hieronymus Bosch-aktig 'markedsplass', hvor "et hode synger sakte/ på en kjerre" (6). Det er fint hvordan teksten investerer seg i bestemte motiver som får tydelige stemningsfelt rundt seg. Hodet dukker for eksempel opp flere steder, på s. 34 endelig som et orfisk hode som synger mens det "flyter/ nedover elv". Et annet spennende motiv er barnet som dukker opp mange steder med forskjellige epiteter, vanligvis som "skjortebarnet", men også "pannebarnet" (15), "oblebarnet" (27) osv. Måten denne tropen gjør barnet til en figur som kan anta forskjellige former, fungerer godt og styrker anelsen om at barnet har en slags magiske krefter. Kanskje er det en messiansk figur i den verden som beskrives i tekstene.

Det knappe og stadig avbrutte språket, kombinert med hvordan et tydelig, avgrenset univers tar form fra første side (begynnelsen kan blant annet leses som en slags senbeckettsk "konstruksjon" av en scene hvor tekstens begivenheter skal finne sted), gir teksten en veldig åpenhet. Det føles hele tiden som man kan lese inn en veldig dybde i det som står, men også at teksten er fleksibel og åpen for flere tolkninger.

Forfatteren leker med språkets plastisitet på en slik måte at ordene selv føles som motiver, som dukker som manipuleres og beveger seg på en scene. Det skjer gjerne ved at ett ord har to eller flere, mulige lesninger, avhengig av om man leser det i sammenheng med de foregående eller de etterkommende versene. Dette gir hele diktet en kontrapunktisk fugeform. Avsnitt à la: "er det mitt/ minne/ minne mine/ bein/ spor/ treet" (20), "et øye bøyd/ er fire vegger/ bøyd/ bøyd er bøy/ deg ned" (29). Eller dette, i mine øyne et av bokens flotteste avsnitt: "e i arbeid/ deg inn/ i bønn/ er fluen/ som bakser/ fra a til/ den dør/ fra ak til bek/ til natt/ over øyne/ som skjegg/ over halsen/ til brystet til/ hånden som/ stryker over/ armen i ring" (11-12) Her går bildet fra den enkle, men helt fordøyelige ordleken med substantivet/imperativen "arbeid", over fluens baksende død og til slutt, via en ren lek med preposisjoner, til et faktisk kjærtegn. Det ene verset jeg stusser ved her er "fra ak til bek". Etter min mening er det en plutselig statisk linje i et ellers ekstremt dynamisk avsnitt, og jeg tror teksten ville flytt bedre uten den linjen. Slike vers kan være vanskelig å identifisere, men det er en del tilfeller hvor teksten nok kan strammes inn.

Dermed sagt er det andre, statiske avsnitt som er sterke nettopp fordi de dveler. Beskrivelsen av "en bønn" på s. 9 er ett eksempel på hvordan teksten plutselig endrer modus fra det springende til det granskende. Et annet er det nærmest fortellende avsnittet som begynner på s. 30 eller 31, om to menn som viser seg truende i snøværet og snakker om "regnbuebøddelen" (32).

Til å være en form for lyddikt, er "Soldatmarkedet" sjeldent variert. Forfatteren lar språket endre modus på en slik måte at det stadig er nye stemninger i teksten. Man kan for eksempel familiarisere seg med det stammende avsnittet på s. 19 som en tydelig avgrenset sekvens, hvor det også er bakt inn skjulte ord ("olk i als" osv). Variasjonene i stemning og stilleie er fint gjort. De gir "Soldatmarkedet" vannmerket til en god lydpoetisk bok, og gjør den til suggererende lesning. Plutselig kan et ord som "trapp" ha en veldig kraft, som på s. 36, hvor det blir påtrengende som menneskelig reisverk i et ellers veldig naturnært avsnitt. Ordet "helvetet" dukker opp noen få steder og får den intenderte skrekkeffekten.

Forbedringer i manus kan først og fremst gjøres på detaljnivå. Som sagt bør nok diktet strammes inn noen steder. For eksempel kan det være verdt å gå gjennom de mer rendyrkede lyddikt-passasjene. Avsnitt som dette på s. 11: "aljek/ lu pie ste i e/ lu pie ste/ o olb den inn/ i neios/ nene" osv. Sekvenser som dette har klanglig flyt nok og sitter liksom på sitt eget vis. Men i kontrast til resten av diktet -- de mer komplekse ordlekene forfatteren viser at hun mestrer når hun skriver seg inn mot et semantisk felt -- føles de som plankekjør, også rent lydlig. Mer spennende er bruken av nonsensspråk i sekvensene hvor det fungerer som speilbilder og mutasjoner av betydningsbærende språk. Det føles rett og slett som forfatteren har jobber mer grundig med overgangene, de auditive korrespondansene osv. i disse avsnittene.

Det finnes også eksempler på steder hvor forfatteren tar i bruk en litt kjedelig form for assosiasjon for å få teksten til å røre på seg. Jeg tenker på tekststeder som "dans/ ikke stans" (31), som drives av et ganske platt rim. Ellers er det selvfølgelig en smakssak hvor man mener at diktet halter. Personlig stiller jeg meg tvilende til vers som "håndleddet/ leder i ring" (9), som føles litt arbitrært satt sammen, og "o lo/ o lo o/ lo av/ oblebarnet/ slo og slo/ lolo o blo" (27), hvor teksten overtydeliggjør sine sympatier på en måte som kan oppfattes som litt kitchy.

Måten forfatteren har blandet inn fremmedspråk i manus er heller ikke uproblematisk. Ofte føles bruken av tysk og svensk som tilfeldige nedslag i et språklig assosiasjonsfelt, i eksempler som "skjortebarnet/ i alle fang an/ bitte schön" (15) og "akk te dei" (flere steder, f. eks. 10, 25, 28), som så vidt jeg kan se er et ordspill på "akta dig", og de svenske fragmentene som dukker opp på slutten av manus (36-). Kanskje kan disse motivene bygges ut på en heldig måte. Man kan for eksempel se for seg et slags babelsk parallellplott? Ett eksempel på et sted hvor tysk brukes på en mer spennende måte finnes på s. 25: "legge ligg/ ligg ligg/ bitte bitt/ ditt/ danke danke/ klokke". Her er forskyvningene mellom norsk og tysk så elegant utført, med bokstaven d som en slags magisk nøkkel, at leseren gjerne vil være velvillig. Men man kommer ikke unna at manuskriptet som helhet ser ut til å ha et uavklart forhold til hvorfor det blander forskjellige språk. Noe må gjøres for å organisere flerspråkligheten, gjøre den mer organisk.

"koster det noe" er ett av mantraene som går gjennom teksten, og jeg må innrømme at jeg stiller meg litt uforstående til det. Likeledes uttalelser av typen "bare ta det" (21). Utsagnene tilfører tekstuniverset en 'eiendomsrettslig' dimensjon som absolutt er spennende, jeg synes for eksempel at de gjentatte "er det mitt" som går gjennom manus jevnt over fungerer ganske bra. Det som derimot gjør disse frasene vanskelig å svelge, er den plutselige fornemmelsen av et litt pludrete hverdagsspråk i et manus hvor stilen ellers føles skåret ned til beinet. Plutselig kommer disse replikkene som man kan tenke seg sagt over kjøkkenbordet eller i en banal trette. Jeg kan ta feil i at dette er et problem, men forfatteren bør ta i betraktning og eventuelt jobbe videre med den delvis banale klangen som gjør seg gjeldende her. Som et alternativ kan nevnes et vers som "jo gå" (22). Dette er stadig et resignert imperativ, men det er bare nesten utført i et 'funksjonelt' språk. Om det tilbakekommende spørsmålet om hvor mye det koster er ment for å tilføre et voldelig, instrumentelt element, så er det brutale uansett høyst tilstedeværende i store deler av manus. Tekstuniverset har ofte et apokalyptisk preg -- fornemmelsen av at overmenneskelige krefter skal i gang med å forløse den lille eller store verden teksten rører seg i -- og flere av de nærmest surrealistiske (språk)figurene gir universet et fremmedartet og uhyggelig skinn. Noen ganger kommer også en direkte brutalitet til overflaten, som fungerer godt: "sluk det veike barn" (30).

Slutten er også problematisk. Sekvensen som bygger opp mot de siste linjene er suggestiv, men de siste seks verselinjene er antiklimatiske. "en fe/ elia o" står det på s. 38, og det er lett å komme til å tenke på den druknede Ofelia. Uansett i hvilken grad dette er tilsiktet, fungerer det etter min mening dårlig. Hvordan man enn vrir og vender på det, er hun et snevert, siste bilde i en tekst som ellers har en så vidstrakt horisont. Her må noe gjøres.

Angående appendiksen med omkringstående tekster: de er ikke dårlige, men spørsmålet er om de selv eller hoveddiktet tjener noe på å stå sammen. De siste sidene føles såpass like hoveddiktet at de i teorien kunne flettes sammen med det, eller rett og slett strykes. De første få diktene i appendiksen svekkes også av å stå i skyggen av en så mektig tekst, samtidig som de er for 'figurative' til å kunne skrives inn i hoveddiktet. Noe av problemet er at tekstene språklig og oppsettmessig ligger for tett opp til hoveddiktet til å stå på egne bein ved siden av det. Hvis forfatteren ønsker å inkludere kortere dikt, kan hun kanskje prøve å skrive noen som benytter det smale formatet på en annerledes måte?

Jeg mener at disse for- og etterdiktene kan strykes. De er for like hovedteksten til å føles som noe annet enn materialstudier. Hovedteksten er til gjengjeld svært spennende. Den er originalt og godt skrevet, og med forbehold om de nevnte justeringer vil jeg anbefale den til utgivelse på Cappelen.

Cappelens redaksjon

(Oslo, 6. februar 2006)

Kjære Monica,

her kommer en - kraftig forsinket - men sterkt rosende og konstruktiv uttalelse - som i allfall fikk meg til å tenke på soldatmarkedet på en ny måte - håper du har glede av den - og at du har det bra i India.

(Oslo 22. mars 2006)

Kjære Monica,

ja, nå har vi lest soldatmarkedet her på huset, og selv om alle er enige i at det står respekt av prosjektet, og at diktet har mye godt for seg, er vi desverre kommet til at vi ikke kan utgi soldatmarkedet i bokform. Årsaken til dette er rett og slett at vi ikke synes diktet er godt nok. For min egen del vil jeg legge til at jeg ved en ganske grundig gjennomlesning opplever diktet som svakere enn romanen din - den synes jeg til gjengjeld funker glimrende. I hovedsak tror jeg dette skyldes at mens romanen virker overraskende, selvmotsigende og kompleks, oppleves diktet som mer monotont, mer forutsigbart enn det burde vært om det skulle funket optimalt. Min fornemmelse er at du burde skrive mange flere romaner, de vil jeg i så fall svært gjerne lese, og evt. utgi.

Jeg er fryktelig lei for å ha kommet til denne konklusjonen, og for å eventuelt ha utsatt deg for ubehag.

Med vennlig hilsen,

tilbake