Aschehougs konsulent

(Oslo, september 2003)

Monica Aasprongs manus har ingen sjangerbetegnelse heftet til seg, men slik det fortoner seg for denne leseren er det å karakterisere som ett langt dikt på nærmere 40 sider.

Det er et radikalt skriveprosjekt, som gir assosiasjoner bakover i litteraturhistorien, som til Ulysses av Joyce og The Cantos av Ezra Pound. Noen vil sikkert si at dette er å ta hardt i – og det gjør jeg da også! -, men den eksperimentviljen og radikaliteten diktet er skrevet ut med, synes jeg legitimerer en slik sammenligning, om enn på et annet og mer utprøvende nivå.

Forfatteren har tydelig bestemt seg for en metode hvorigjennom den poetiske skriften er ment å genereres; teksten har karakter av en eneste lang klokkesnor som løper fra side til side, og hver linje består av ett, to eller tre ord. Det gis ikke grunnlag i teksten for å vite om det er en forfatter som besitter store kunnskaper eller ikke, da det kan virke som at den er skrevet fram i en blanding av troskyldighet og stringens, av naiv ordlek og en gjennomtenkt poetikk. Prosjektet kan sies å være preget av sterk intellektuell styring og ikke-styring på en gang, og begge deler virker tilsiktet.

Samlingen konsentrerer seg ikke om noe definert sted, og heller ingen definert tid, virker det som. Diktene legger ut forholdsvis få markører i forhold til denne typen enhetsskapende kategorier, noe som både må sies å være en styrke og en svakhet ved manuset. Styrken ved en slik skrivemåte blir at man får et vidt felt av assosiasjoner, svakheten at det ikke blir satt begrensninger som hjelper en inn mot tekstens mening. Men Aasprongs hensikt er nok å skrive mest mulig polyfont, slik at meninger og ulike retoriske nivåer (så vel muntlige som skriftlige) brytes mot hverandre. Det er i sannhet et flerstemmig verk, der ordene blir snudd og prøvd ut innenfor flere modi: den muntlige stilen, den skriftlige (høylitterære) stilen, ordlek, bevisste dissonans-rekker og utforskning av lydlige sjikt. Det er et futuristisk ”trøkk” i dette lange diktet, som får meg til å tenke på den rumenske poeten Tristan Tzara, og også på den formalistiske skolen i Russland på 20-tallet.

Selv om de tidsmessige og romlige markører tilsynelatende mangler, gir bl. a. tittelen en pekepinn om at forfatteren ønsker å si noe om vår tid og at det fins brokker av sivilisasjonskritikk nedfelt i denne fragment-pregede og digressive teksten. Glimtvis trer bilder av en slagmark frem, og dette blir en slags ledetråd som også er forbundet med manusets tittel: ”Soldatmarkedet”. På s. 31(nederst) og 32 synes jeg en slik sivilisisasjonstematikk blir tydelig, f. eks. i disse linjene: ”baks i snøen/snøen trå/gå mot steinen/ta med trærne/da med ett/to menn du så/løp i snøen/løp fra trærne/gå i skjul/du livet så/yngste mann/i kaldeste land/gikk gikk/etter eldste mann/hør ropet/pavel pavel”osv. – for øvrig noen veldig fine bilder, synes jeg, der det er dramatikk og poesi til stede på samme tid. Også en ordsammensetning som ”regnbuebøddelen”, som for øvrig gjentas flere ganger, klargjør krig og mental og fysisk vold som et tema. En svakhet ved manuset er imidlertid at temaene blir for abstrakt, i betydningen ”utydelig”, behandlet. Jeg synes for det meste de blir liggende som ubrukte elementer i bakgrunnen av verket. Dette har nok med den mekaniske språkføringen Aasprong har kilt stoffet sitt inn i å gjøre, som bidrar til at teksten virker som en jevn kurve, uten verken høyde eller fall; den dikteriske formen blir en matrise som får hegemoni over innholdet. Konsekvensen er at veldig mange potensielt virkningsfulle bilder i stedet blir blasse og pregløse innenfor sammenhengen. For her er det så utrolig mye nydelig - det ene gode bildet etter det andre! (Ta bare linjene på s. 37: ”rosa oker solens/epler favnes/sot og snø/er det skriveren/skriveren/som guler/gress/i sangen…”).

Etter denne leserens mening, svekker den lange tekststrømmen – den bokstavelig talt ”smale” formen Aasprong har valgt – virkningen av de enkelte bildene og de retoriske poengene. Gjennom hele manuset er det avsnitt og brokker som kaller på en egen individuell form. Den formen Aasprong insisterer på å felle sitt materiale inn i både begraver verkets tema og ”dekker over” de poetiske bildene. Kanskje skulle ikke Aasprong være så redd for å skrive kortere enkeltdikt, om enn bare for å bryte opp monotonien i den formen hun har valgt?

Forfatteren har et stort poetisk talent, herunder er det ingen tvil.

Aschehougs redaksjon

Kjære Monica,

Vi har jo allerede hatt en samtale om ditt manuskript Soldatmarekdet, således vet du allerede at sjansen for utgivelse hos oss er liten.

Konsulentuttalelsen endrer ikke bildet. Men NN har gjort en meget seriøs og sympatisk lesning av manus, han har gått et par steg videre når det gjelder bestemmelsen av diktets poetikk og poesihistoriske tilknytningspunkter. Og enda viktigere: Han har hatt vilje til å lytte til diktet, og har, innimellom, funnet poetisk gull. Imidlertid mener konsulenten at diktets "mekaniske" form svekker virkningen av de poetiske bildene.

Konsulentuttalelsen bekrefter langt på vei den redaksjonelle innstilling til mansu - det lider av en slags formtvang med ekko fra en fordums radikalisme. Samtidig understreker konsulenten ditt poetiske talent, og han peker konkret på en rekke formuleringer som står seg godt, men som kanskje kunne ha kommet enda bedre til sin rett med et smidigere formvalg.

I siste instans er formen ene og alene ditt valg. Du har signalisert et (vennlig, men bestemt) "take it or leave it" hva dette manuskriptet angår, men skulle du komme på andre tanker og bestemme deg til nok en gang å tenke grundig over hva formvalget innebærer, så kan det tenkes at vi vurderer manus igjen. Lykke til.

Vennlig hilsen,

(Oslo, 15. september 2003)

tilbake