Mandag ble det klart: Den svenske kunstneren Anna Odell ble i Stockholms tingsrett dømt til femti dagsbøter á 50 svenske kroner for ”uredelig atferd” og ”voldsom motstand”. Det siste punktet har hun innrømmet, men forsvart med at det var en nødvendig del av det selvbiografiske kunstprosjektet ”Ukjent, kvinne: 2009-349701” hvor politi og helsepersonell ble involvert i at hun iscenesatte sin egen psykose. Hun ble ikke dømt på punktet ”falsk alarm”, og retten avviste kravet fra Norra stockholm psykiatri om 12 000 kroner i kompensasjon for unødig bruk av ressurser. Man havnet altså på denne lille men tydelige markeringen: Totusenfemhundrekroner. Men selv om boten er den lavest mulige, kan konsekvensene for kunstnerisk og journalistisk praksis bli desto større. Med denne domsavsigelsen har man kriminalisert Anna Odell og slått fast at det er lovstridig å operere under falsk dekke selv om hensikten er å påvise mulige misforhold i skjulte strukturer av samfunnet. Odells forsvarer, advokat Claes Borgström, uttalte etter domfellelsen at han personlig ikke tror dommen vil få store konsekvenser for verken journalistikken eller kunsten, da enhver kunstner eller redaksjon, som han sier, ”vil klare et par tusenlapper”. Dette virker underlig naivt av en lovens profesjonelle uttolker. For dette handler ikke om penger. Det handler om hva domstolen fastslår er lovstridig i et samfunn - og man har ingen garanti for at nivået på bøtene danner presedens, en mer konsolidert aktør vil kunne få bøter i en annen størrelsesorden.
Odell og Borgström har tre uker på seg til å vurdere en eventuell anke, men siden det bare er idømt bøter, må Hovretten, tilsvarende norsk Lagmannsrett, først ta stilling til om de aksepterer anken. Anna Odell kommer i alle fall ikke til å få problemer med å betale boten, da en av Konstfacks ansatte, som privatperson, har startet en innsamling for henne. Eventuelt overskudd skal gå til Riksförbundet för mental hälsa. Odell fortsetter sin utdannelse på Konstfack, på det toårige masterprogrammet. Hun sier det gjenstår flere ting å undersøke i tilknytning til prosjektet, og at hun ikke har tenkt å la dommen hindre henne i dette.
Clemens Poellinger, kommentator i Svenska Dagbladet skriver at han leser dommen som en innrømmelse overfor populismen, og samtidig et uttrykk for at tingsretten knapt står bak sin egen dom.
Domstolenes grunnleggende oppgave i et demokratisk samfunn er å være upartiske og uavhengige, så det er grunn til å holde øynene på alt som smaker av politisering. Kanskje er vi på vei inn i et mer repressivt samfunn - det er noen tiår siden sist vi så en kunstner bli domfelt på våre trakter.
Monica Aasprong, 1. september 2009